Kjolen Til Solberg Var Det Mest Dramatiske

HAUGESUND (Dagbladet): Kjolen til programleder Guri Solberg, med et omvendt juv av en splitt, var det mest dramatiske under Amanda-seremonien under Filmfestivalen i Haugesund, der årets filmpriser ble delt ut.

Ellers fikk publikum i salen i Haugesund og Tv2s publikum servert et effektiv og anonymt show som nærmest syntes å be om unnskyldning for å ta opp plass. Jobben ble gjort på riktig tid, ingen store feil ble begått, ingen rakk å kjede seg, men ingen fikk heller så mye å feste seg ved. Prisutdelinger som sendes ut til de tusen tv-skjermer lørdag kveld, må naturligvis favne bredt og unngå de verste særhetene, men de kan likevel lages med engasjement og interesse.

For det første: Gjenbruk er en hedersbetegnelse om dagen, men det virker fattigslig å resirkulere de nominerte som prisutdelere. Norge er fullt av skuespillere og filmfolk som trenger og fortjener eksponeringen: Fly dem over, kle dem opp og la dem si noen velvalgte ord til et større publikum. Hvorfor ikke ringe Anders Baasmo Christiansen, Frank Kjosås eller Ane Dahl Torp, eller for den saks skyld ringrever som Helge Jordal, Kjersti Holmen eller Sverre Anker Ousdal?

For det andre: Musikkinnslagene bør få bli noe mer enn fyllmasse og instrumenter som prisutdelerne senere må snuble ubekvemt rundt. Og også her er døren vidåpen for mer innovasjon. Hva med å la artistene nytolke sanger fra norske filmer? Urfremføre nytt materiale? Hva med å gi dem skikkelig, spesialutformet lys, og en egen seksjon av scenen, så prisutdelerne som kommer inn etterpå slipper å smyge seg rundt instrumentene som står igjen?

For det tredje: Selv om også amerikanske pristutdelinger strever både med kvaliteten og publikumsoppslutningen, kan de sine montasjer. Det kan legges mer arbeid ned i å finne de rette klippene fra årets filmer, sette dem sammen til riktig soundtrack og gi tv-seerne følelsen av å bli fraktet med til en annen verden – og gi dem lyst til å oppsøke den oppslukende opplevelsen som kino tross alt ennå er. Let frem ansiktsuttrykkene, positurene og naturpanoramaene i årets filmer, også i de mer rufsete, de som ikke ble nominert, for de finnes, der òg. En sjenert minikavalkade av replikker som kanskje kan bli den neste «du maser som et lokk’motiv» gjør ikke helt susen. Film handler om noe; hvorfor ikke få det til å se ut slik også?

Hva selve prisene angår, var det særlig gledelig at den opplagte Herbert Nordrum fikk pris for beste mannlige birolle for «Pornopung», en original og karismatisk skikkelse som smalt gjennom kinoduken og burde fått en rekke norske filmskapere til å slå opp Nordrums telefonnummer på 1881. Utdelingen av æresprisen til Elsa Lystad var god å se på. Ellers stod en mer konvensjonell, alvorlig og stjernefrontet dramafilm, «Tusen ganger god natt», mot den mer eksperimentelle og intellektuelt eggende «Blind», i de viktigste kategoriene. Juryen synes å ha villet fordele æren noenlunde likt på de to: «Blind» vant for beste regi (Eskil Vogt) og beste kvinnelige hovedrolle (Ellen Dorrit Petersen), mens «Tusen ganger god natt» ble årets kinofilm.

Denne kritiker skulle gjerne sett hovedprisen gå til den tidvis ustø, men ambisiøse og sofistikerte «Blind» også. «Tusen ganger god natt» ville fortjent enhver teknisk pris for det vakre og velkomponerte visuelle uttrykket, ikke minst i de følsomme portrettene av Juliette Binoche, og en forrykende åpningsscene. Men den blir seigtflytende og selvbevisst underveis. Men en fin side ved at hovedprisen gikk til «Tusen ganger god natt» og regissør Erik Poppe, var at Poppe fikk anledning til å si ut til salen at vinnerfilmen ble laget på den forrige regjeringens kulturbudsjett, sekunder etter at han hadde mottatt Amanda-statuetten fra kulturminister Thorhild Widvey.

Så ble det endelig litt drama i Haugesund også.

(Kommentaren gjelder selve prisshowet og ikke oppvarmingsprogrammet).